celan.gif (57105 bytes)Om Paul Celans diktning

(Av cand.philol. Kari Løvaas)

Paul Celan (1920-1970) var en av få østeuropeiske jøder som overlevde 2. verdenskrig. Selv om han i voksen alder var bosatt i Paris, og hans språkmiljøer i oppveksten var rumensk og jiddisch, insisterte han på å skrive dikt på sitt morsmål, sin mors språk: tysk. Celans mor omkom i en arbeidsleir. Midt i alle tapene forble bare ett "u-mistet": språket. Tross at det som skjedde ikke kunne benevnes i språket, var det språket som for Celan ble brakt igjennom. Disse tankene formulerte Paul Celan i sin første poetologiske tale (Bremen, 1958). Språket måtte gå gjennom sin egen svarløshet, gjennom fryktelig forstummelse, gjennom mørk og dødelig tale før det kom opp i dagen: "anriket".

Noen vil karakterisere Celans poetiske praksis som en type språkalkymi, et arbeid med språket som befrir det fra klebrig vane, historisk og individualistisk slagg. Og i sin andre poetologiske tale "Meridianen" (Darmstadt, 1960) sier riktignok Celan at kunsten produserer "jeg-fjernhet". Og diktningen må gå kunstens vei ut av det menneskelige og inn i det uhyggelige, men ikke for der å stivne som noe rent, ublandet – og umenneskelig. Et slikt "absolutt", utløst og fristilt dikt er utopisk, det finnes ikke. Som vi vet har de fleste utopiers krav på å bli virkeliggjort endt i katastrofe, fordi dette innebærer en utsortering – av alt som forstyrrer, som ikke passer inn, som er fremmed. Det alkymistiske produktet av Holocaust, det altforbrennede, kan bare være taushet, forstummelse. "Taushet, utkokt som gull, i / forkullede / hender" (fra diktet "Schymisch", Die Niemandsrose, min overs.). Diktningens sted er befrielsen, sier Celan, og dette er en hendelse i tiden, ikke utskilt fra den, i bevegelsen mot en annen: "når et skritt tas".

Det er en generell tendens i Celans forfatterskap at diktene blir stadig kortere, mer fortettede – en tendens mot forstummelse. Celan sier selv i "Merididanen" om "diktet i dag" at det viser "en umiskjennelig og sterk trang til å forstumme". Men det henter seg inn, fra sin "forsvinning til sitt fremdeles". Og nettopp i denne bevegelsen ligger kanskje den aller sterkeste henvendelsen? Diktet er "den enkeltes språk som har blitt gestalt", sier Celan. Det er ensomt og på vei og står derved "i møtet – i møtets hemmelighet?" Også i prosatekstene og talene er Celans språk ikke fullt av påstander, men søkende, spørrende. I de øyeblikkene jeg møter diktene med den gaven et opperksomhetens øyeblikk kan være, får jeg lyst til å svare, står jeg til ansvar, opplever jeg et møte?

Basunstøtet varslet i jødisk tradisjon noen viktige begivenheter: inngåelsen av pakten på Sinai, helligdagene, og ikke minst, den messianske æra. Ved et bestemt hjørne i jødenes tempel, hvis endelige ødeleggelse markerte starten på jødenes diaspora, blåste den eldste rabbien i bukkehornet, shofaren – eller med Luther: i basunen. Celans basunsted er et ytterst virkelig ikke-sted: "Dypt i den glødende / tomteksten / i fakkelhøyde / i tidshullet: / Hør deg inn / med munnen." Diktningen skjer som konsentrasjon, som oppmerksomhet. Celans stemme ytrer seg gjenom et språk som er seg bevisst sin historiske og jordiske forankring – det er semantisk rikt og kompakt. Men samtidig er dette språket så nakent og forsvarløst. Når jeg leser Celans dikt får jeg en fornemmelse av at dette språket er et forfinet sanseapparat spesielt innrettet mot tiden; død og forstummelse er så å si negativt innskrevet i dette nervesystemet, men det er ikke derfor mindre henvendene. Aksenten er akutt, som en påkallelse, et basunstøt jeg ikke kan annet enn å svare på, her, : "Jeg kommer."

[Der hvor ikke annet er angitt, er sitatene gjengitt i Øyvind Bergs oversettelse.]